Det er varmt og klamt, musikken er så høy at du kjenner bassens vibrasjoner gjennom kroppen. Overalt rundt deg danser folk fanatiske til rytmen av musikken. En bølge beveger seg gjennom folkehavet og du merker at du blir dyttet bakover, foran deg dannes et stort gap i folkehavet. Musikken bygger seg opp mot et klimaks, når droppet endelig kommer fosser du og alle rundt deg inn mot tomrommet i folkehavet. Du har nettopp deltatt i en moshpit.
Et fenomen man kanskje ikke forbinder med sosiologi, men i dette blogginnlegget vil jeg sette på de sosiologiske brillene og se nærmere på dette fenomenet.
Som den moshpit-elskende festivaldeltakeren jeg er, vil jeg ta i bruk mine egne observasjoner fra årets festivalsommer som data for min analyse. Så det vil være en autoetnografisk tilnærming. Jeg fungerer som informant og forsker samtidig.
Moshpits er et sosialt fenomen på konserter gjerne festivalkonserter. Fenomenet har sitt opphav fra metal, hardcore og punk scenen, men er nå vanlig innen mange sjangere. Etter egen erfaring er fenomenet vanlig på festivalkonserter med høy intensitet og såkalte «beat drops».
For å forklare fenomenet sosiologisk vil jeg blant annet ta i bruk Durkheims begrep «kollektiv effervesens». Durkeheim brukte begrepet for å beskrive den nesten transeaktige tilstanden på deltakere i sakrale ritualer i totemreligioner. Kollektivet står i sentrum og individets relevans svekkes til fordel for fellesskapsfølelsen. Når Durkheim snakker om kollektiv effervesens er det å forstå som en sosial orden, hvor felles normer og symboler blir opprettet, som alle i gruppen kan kjenne igjen og identifisere seg med (Henriksen et al., 2017, s.43-44).
Konserter fungere som en sosial arena hvor moshpits kan oppstå. Nærme scenen og i midten av folkemengden er naturlige steder for moshpits å starte. Man kan argumentere for at disse plassene i publikum er der man får den mest oppslukende opplevelsen. På disse plassene har man mer gira konsertdeltakere, her er den kollektive effervesens sterkest.
En sentral del av Durkeheims kollektiv effervesens-begrep. Er følelsen av effervesens (brusing) og oppspilthet. Deltakere er såpass fanget i øyeblikket og det kollektivet felleskapet, at alle andre sider ved dem selv glemmes bort. Av egen erfaring kan konstatere at det har en voldsom effekt. I sommer har jeg gjentatte ganger på festivaler deltatt i dansing og «moshing» med villt fremmede, og i akkurat slike øyeblikk har jeg og alle andre vært intet mer en felles deltakere i dette festival/konsert-ritualet (Bye et al., 2017, s. 65-68). Det hele har nesten en berusende følelse over seg. Noe jeg selv merket på Festningen-festivalen i sommer hvor jeg hadde kommet inn i publikum beruset på alkohol. Til tross for å ikke ha inntatt mer drikke på cirka 8 timer, var det ikke før jeg var langt unna folkehavet og traskende hjemover jeg innså at jeg i løpet av all dansingen hadde blitt, helt edru.
Man kan ta bruk av Garfinkels etnometodologi i denne casen. Garfinkel var opptatt av hverdagslige handlinger og at interaksjoner mellom individer hadde noe «kunstnerisk» ved seg. Individer tilegner seg praktisk kompetanse ved å være en deltaker i samfunnet. Det dannes et konsensus av hvordan man skal handle i folkehavet (i moshpit-situasjon) det dannes en lokal interaksjonsorden. Man kan bruke litt terminologi fra Berger og Luckmann å si at «publikumspraksis» eller «moshpitkompetanse» eksternaliserers av erfarne deltakere som igjen internaliseres av nye deltakere (Bye et al., 2017, s. 65-68).
Hvordan en moshpit starter er en blanding av kroppslig og verbal kommunikasjon samt at alle rundt som regel har en felles idè av hva en moshpit er. Etter egen erfaring som moshpit-starter kom jeg i sommer fram til at å ha en partner-in-crime nesten er et must for å starte en moshpit. Ved å starte sammen ved sidene av hverandre å rope til de rundt «bakover» eller «moshpit» i kombinasjon med lett dytting/pressing, starter folk fort å skjønne tegninga. Det blir nesten som en dominoeffekt for etter hvert tar flere og flere individer en aktiv rolle som aktører som videre formidler budskapet ved å repetere handlingene til moshpit-starterne. Dette får hullet til å vokse.
Det eksisterer også en felles konsensus om at man ikke skal storme midten av tomrommet før det eventuelle «beat droppet» har kommet. Å bryte denne normen kan føre til sanksjoner i form av buing eller mild latterliggjøring. Slike situasjoner/normbrudd skaper brudd i fellesskapsfølelsen. Fokuset under buildupen i en moshpit er ikke lenger på scenen og artisten, men rampelyset fallet på tomrommet som har dannet seg i midten, her viser enkelte individer ofte fram akrobatiske bevegelser som saltoer eller noen ekstravagante dansetrinn. Så kommer endelig «beat droppet» og alle stormer framover som en vannmasse, det er kollisjoner og kaos. Fra utsiden kan moshpits se brutale og hensynsløse ut, men i alt dette kaoset er det et overraskende varmt felleskap med totalt fremmede. Det eksisterer en felles konsensus, en norm om at hvis noen skulle falle eller komme til skade skal man øyeblikkelig hjelpe. Mange ganger har jeg vært på både på den hjelpende og mottakende siden av en utstrakt hånd.
Hvis man vil se på publikummet som en helhet, ovenfra (makroperspektiv om du vil) vil jeg sammenligne folkehavet, med ja, et hav. Folkemengden beveger seg nesten som vann. Et dytt bakover fra individer på første rad kan gå som bølger til bakerste mann. En vanlig reaksjon kan da være at det dyttes tilbake. Har du noen gang kastet en stor stein i et stille vann? Da har du kanskje lagt merke til hvordan steinen skyver vannet til side akkurat i det den treffer overflaten, og rett etter kommer vannet fossende tilbake for å fylle tomrommet. En moshpit fungerer på mange måter likt, steinen er byttet ut med moshpit-startere og buildupet. Videre kommer folkemassene strømmende inn i tomrommet når «beatdroppet» kommer. Med denne sammenligningen avslutter jeg innlegget.
Håper innlegget er til hjelp neste gang du befinner deg på konsert! ses i moshen:)
-Erlend
Litteraturliste:
Bye, T. A., Hirrich A., Røkkum, N. H. A., Torp, T. U., Tjora, A. (2017). Musikkfestivalens kollektive effervesens. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING, ÅRGANG 58, NR. 1-2017. S. 62–83. https://www.idunn.no/doi/pdf/10.18261/issn.1504-291X-2017-01-03
Henriksen, I. M., Levang, L. E., Skaar, M. & Tjora, A. (2017). Vår sosiale virkelighet. Fagbokforlaget.
bilde:
ukjent. (2018). How To Survive a Mosh Pit [Fotografi]. https://allabouttherock.co.uk/how-to-survive-a-mosh-pit/
Blogsosh 